DMP har nylig levert en fullstendig metodevurdering av kontinuerlige vevsglukosemålere hos personer med diabetes type 2 (TD2) som behandles med insulin. Denne typen metodevurderinger utarbeides i sin helhet av DMP og er ikke basert på dokumentasjon innsendt av leverandør. Både kliniske eksperter og brukere har vært involvert og gitt råd underveis i arbeidet.
Sykdom og behandling
T2D er en kronisk sykdom som kjennetegnes av vedvarende høye blodglukosenivåer og forstyrrelser i energiomsetningen. Å oppnå og opprettholde best mulig blodglukosekontroll er ett av flere tiltak for god sykdomshåndtering.
Behandlingen av sykdommen innebærer hovedsakelig livsstilsendringer, som å følge et sunt kosthold og delta i regelmessig fysisk aktivitet, ofte i kombinasjon med orale blodglukosesenkende medikamenter, injeksjon av GLP-1 analoger og, ved behov, insulinbehandling.
Sammenlignet med dagens
Metodevurderingen har vurdert effekt og sikkerhet samt helseøkonomiske og organisatoriske konsekvenser ved kontinuerlige vevsglukosemålere sammenlignet med dagens praksis som er egenmåling av blodglukose (SMBG) ved hjelp av et blodglukoseapparat.
Mulig helsegevinst
Konklusjonen i metodevurderingen er at kontinuerlige vevsglukosemålere kan gi økt helsegevinst for pasienter som behandles med insulin og følges opp i spesialisthelsetjenesten. De langsiktige gevinstene vil sannsynligvis oppveie de økte kostnadene, men kostnadseffektiviteten avhenger av langvarig blodglukosekontroll og vedvarende klinisk effekt.
- Utstyret behandler ikke tilstanden, men kan hjelpe brukeren å ta gode valg for å unngå skadelige lave eller høye glukoseverdier. I tillegg til glukosekontroll, er det for personer med diabetes type 2, like viktig å behandle andre følgetilstander som høyt blodtrykk, fedme og forstyrrelser i fettstoff-nivå i blodet, sier enhetsleder Martin Lerner i DMP.
Visse fordeler
Data viser at bruk av kontinuerlige vevsglukosemålere kan gi visse fordeler sammenlignet med dagens praksis (SMBG) for voksne med dårlig kontrollert glukose ved insulinbehandlet T2D, for eksempel i forbedring av tid i glukosemålområdet (såkalt time in range) og enkelte diabetesrelaterte vaskulære senkomplikasjoner hos pasienter som følges opp i spesialisthelsetjenesten.
Rapporten peker også på at kunnskapsgrunnlaget for de fleste andre utfall var enten usikkert eller viste liten eller ingen klinisk relevant forskjell mellom tiltaket og SMBG.
Konsekvenser for helseforetak
En eventuell innføring av kontinuerlige vevsglukosemålere for insulinbehandlede personer med T2D vil øke ressursbehovet og etterspørselen etter helsepersonell, særlig spesialsykepleiere.
- De budsjettmessige konsekvensene for de regionale helseforetakene vil derfor avhenge av hvordan oppfølgingen av kontinuerlige vevsglukosemålere organiseres og hvor mange pasienter som tar teknologien i bruk, sier Lerner.
Tidslinje
DMP fikk dette oppdraget fra Nye metoder i oktober 2024. Rapporten ble levert Nye metoder i desember 2025 og utkvittert av Bestillerforum i januar. Behandlingstiden var under fristen på 365 dager fra første møte med ekspertgruppen der forskningsspørsmålet (PICO) ble fastsatt.
Beslutningsforum
Fagdirektørene i RHFene vil nå forberede saken til beslutning i Beslutningsforum for nye metoder.
Beslutningsforum for nye metoder beslutter om kontinuerlige vevsglukosemålere for personer med diabetes type 2 som behandles med insulin skal innføres i spesialisthelsetjenesten.