Virkestoffrekvirering - veiledning til apotek

Virkestoffrekvirering og byttegrupper – hva er forskjellen? 

Virkestoffrekvirering innebærer at rekvirenten skriver en resept der virkestoff, styrke og legemiddelform angis. Ved ekspedering får apoteket opp forslag på legemidler som har identisk virkestoff, styrke og legemiddelform med resepten. En gruppe legemidler som har identisk virkestoff, styrke og legemiddelform kalles en virkestoffrekvireringsgruppe (VSR-gruppe). VSR-grupper og byttegrupper er ikke alltid sammenfallende: et legemiddel i en VSR-gruppe har ikke nødvendigvis en byttegruppe og omvendt.  

Ved VSR-resepter vil VSR-gruppen avgjøre hvilke legemidler som kommer opp som forslag på skjermen. Ved merkevareresept vil byttegruppen avgjøre hvilke legemidler som kan utleveres. Eksempler:  

• Tabletter og kapsler er ikke i samme VSR-gruppe, men de er ofte i samme byttegruppe – og dermed byttbare. 
• Legemidler med samme styrke, men ulik styrkeangivelse som f.eks IE/IU er ikke i samme VSR-gruppe, men de er ofte i samme byttegruppe - og dermed byttbare. 

Ved VSR-resepter med merknad til bytte: dersom det finnes en merknad til bytte og tidligere utlevert preparat ikke er tilgjengelig, må apotekansatte gjøre en faglig vurdering. De må vurdere tidligere utlevert preparat opp mot merknaden til bytte og byttegrupper for å avgjøre hva som skal utleveres. 

Mengde og pakningsstørrelse ved virkestoffrekvirering 

Ved virkestoffrekvirering vil mengde som er rekvirert ikke alltid samsvare med tilgjengelige markedsførte pakningsstørrelser. Dette skyldes at rekvirentens journalsystem beregner mengde basert på dosering og behandlingsvarighet. Apotekenes datasystemer har derfor utviklet støttefunksjoner for å ivareta virkestoffrekvirering. 

Anbefalinger ved avvikende mengder 

Når rekvirert mengde ikke stemmer overens med tilgjengelige markedsførte pakningsstørrelser, anbefales følgende: 

• Pakninger som utleveres, bør tilsvare den nærmeste tilgjengelige pakningsstørrelsen.
• Det bør utleveres tilstrekkelig mengde for at pasienten kan gjennomføre rekvirert behandling.
• Vær særlig oppmerksom ved rekvirering av små mengder av A- og B-preparater, og vurder behovet for anbrudd. 
• Ved behandling av kroniske tilstander bør det ikke utleveres mindre mengder enn svarende til tre måneders forbruk.
• Virkestoffrekvirering skal ikke føre til hyppigere anbrudd av pakninger enn ved rekvirering av merkevare, men anbrudd skal fortsatt utføres når det vurderes som nødvendig.
• Bruk farmasøytisk skjønn.